Oppdatering fra studietur til Litauen i FELTwool prosjektet 2024

Turen gikk til Litauen der Viva sol og Lina tok oss imot. Første dagen besøkte vi BureBure, en familiebedrift som håndtover tøfler og skor, til stor del på importert Bergschaf ull fra Østerrike – en hvit crossbred rase. De mente den ullen tovet best og brukte ikke lokal ull fra litauiske sauer. Det var høyeste kvalitet på  håndverket og en imponerende produksjonskapasitet, kun ved å håndtove alle produkter. Vi fikk også sett på en nedlagt ullfabrikk som i dag er museum kalt Rauboniq Malûnas. Her ble det før spunnet ull til garn. I maskinene var det dessverre ikke lokal ull, men heller pigmentert brun Bergschaf. Toving utførte de også her, de brukte Romanov ull (en russisk rase med både dekkhår og bunnull).

‍

Andre dagen, fikk vi lære mer om to lokale saueraser hos Lithuanian Sheep Breeders  Association: Black head (en crossbred rase) og Coarse wool (en ursaurase med både  dekkhår og bunnull). Deretter reiste vi til en stor filtfabrikk – Neaustima - som produserer teknisk filt i ulike tykkelser fra både ull, bomull og syntetiske fiber. De nevnte at andelen ny ull hadde gått ned fra 20 til 12 tonn bare det siste året. Markedet etterspør nå resirkulerte fiber og da endrer seg materialbruken hos leverandøren. Deres mest populære tovede produkt var av 12% resirkulert ull blandet med 88% resirkulert bomull, akryl og polyester.

‍

På begynnelsen av den siste dagen, besøkte vi en liten og pennende bedrift – Alka Wool - som tover lokal ull fra begge de Litauiske sauerasene. De tovede tekstilene brukes som innmat i puter og tepper som produseres og selges på bestilling til hele Europa. Eieren var helt og fullstendig klar på at Litauisk ull er den som tovet best og skulle ikke bruke noe annet. Alka Wool brukte også alpakkafiber i sine produkter, og han  nevnte at en kunde mest sannsynlig var fra Norge. Siste stopp var på Litspin, en kjempediger fabrikk, bygget og driftet av danske eiere. Litspin spinner garn til den danske teppeindustrien og bruker stort sett importert crossbred ull fra England og New Zeeland. Ullen fra England er importert fra Peru. Kapasiteten til Litspin var på svimlende 100 000 ton med garn i  året. 

‍

‍

Oppsummering

‍

Det var en veldig spennende reise med gode og interessante besøk. Besøk som viste  både stor og liten ullindustri i Litauen, samt belyste aktørenes interesse og valg i forhold til bruk av lokal ull og toving som teknikk.

‍

‍

Refleksjoner

‍

Det ble nokså tydelig at aktørene hadde sine egen tanker rundt bruken av lokal ull og at de ikke stod i stil med hverandre. Når én mener at lokal ull tover best av alle, og andre mener at importert ull er bedre, da er spørsmålet selvfølgelig hvem som har rett? Handler det om ullens egenskaper, personlige preferanser og holdninger eller er det logistikk og andre faktorer som spiller inn? Besøket hos Sheep breeders Association gav noen svar. Da vi spurte vår presentatør og CEO av organisasjonen om hva han mente var det absolutt viktigste området for å få flere til å bruke lokal litauisk ull, svarte han: «vi må kunne levere ferdig vasket ull til vår industri». Per i dag finnes det ikke et vaskeri i Litauen. De som vasker selv er småskala til eget bruk.  

‍

En av de var AlkaWool, som vasket all ull selv før den gikk videre inn i produksjonen. BureBure hadde ikke vaskemuligheter og importerte ferdigvasket ull, som er billigere og kommer med bedre og enklere logistikk. Ren ull i større og mindre kvanta tilgjengelig for aktørene kan muligens påvirke valgene de tar når de velger lokale eller importert ull. For de store aktørene er ferdig vasket ull på 500 kg rundballer helt nødvendig. Men politikken spiller også en rolle. Neaustima, som brukte hele 8 ton mindre ull i år sammenlignet med i fjor, sier at det er «kundenes behov som styrer, og kundene ser mer på innholdet av resirkulert material enn på kvaliteten av ferdig produkt». Vi spurte om de var klar over at hvis de fortsatte slik med å senke andelen ny ull i sin produksjon, kanskje ikke hadde noen bønder å kjøpe ull fra om 10 år. Svaret var igjen at det er markedet som styrer deres produksjon, og at de tekstilene som solgte best, var de som tydelige i sin struktur og  arge viste at det var resirkulert materiale i filten. LCA (livsløpsvurdering) og politikk i EU kan derfor vise seg å påvirke veldig direkte inn i produsentenes produktkategorier – og i siste instans faktisk utrydde sauebønder over hele kloden.  

‍

Det var en av de absolutt minste aktørene som viste seg å ta de største valgene når det kommer til bærekraftig bruk av lokale ressurser, og den som også brukte smarte løsninger i sin  produksjon. AlkaWool hadde satt opp desinfisering av ull med ozon behandling, samt drev hele fasiliteten med solsellepanelet på marken sin. De var også de som hadde størst tro på de lokale bøndene og deres arbeid, i kjent Fibershed ånd. Fibershed sitt arbeid med å løfte frem arbeidet til de små aktørene er viktig, samtidig som vi må belyse konsekvensene av EU sin tekstile  strategi. 

‍

Kommer snart: En side med oversikt over FELTwool prosjektet.

Skjekk ut våre sosiale medier og se flere bilder: Instagram og Facebook